Det er krevende tider for oss alle, og for mange er det å forholde seg til sine egne tanker og følelser noe av det som ofte er mest vanskelig. Spesielt i tider hvor vi blir begrenset, kontrollert og overøses med negativ informasjon.
Vi har alle godt av å se oss selv i speilet av og til, og spørre oss selv; - Hva slags forbilder er vi?
Når jeg står på en fjelltopp, nyter en fantastisk utsikt, kjenner vinden stryke over ansiktet og hjertet som banker i brystkassa, da skjønner jeg at det ene kan ikke eksistere uten det andre.
Jeg har mange ganger gjennom livet tenkt; - det er noe som mangler!
Jeg hadde forberedt hver minste detalj og visste at når jeg stod der på scenen foran 1500 mennesker så var jeg klar.
Da jeg var ung var Mozart, Kevin Keegan og Louis Armstrong noen av forbildene mine. Jeg var helt sikker på at det bare var et tidsspørsmål før jeg ble like god som dem. Måtte bare trene litt mer...
Nå når vi er midt oppe i noe vi aldri har opplevd før, skjer det noe viktig med mange av oss. Noe som kanskje vil gjøre oss enda mer klar over hva ordene og verdiene helhet, omsorg, respekt, ansvar og bærekraft egentlig handler om.
For en liten stund siden hadde jeg en spennende prat med en fyr om motivasjon og mål. Om noen av årsakene til hvorfor vi når, og ikke minst, ikke når målene vi setter oss...
Solen er på vei opp i horisonten og himmelen farges orange, lyseblå og gul. Fuglene ønsker morgenen velkommen, i et kor som synger ut sin begeistring over dagen som er på vei. Morgenkaffen nytes samtidig som nattekulden slipper taket. Lukten av vått gress blander seg med den friske rene luften som fyller lungene. Det føles som om livet starter på...
Jeg møtte for en stund siden en fyr som heter George. Han hadde kommet til Norge for litt over ett år siden.
